Gridas Gilde

Gridas Gilde feires den siste dagen i kalenderåret og regnes som en av de fremste feiringene på kontinentet. De fleste kulturer feirer Gridas Gilde, selv de som ikke har et sterkt forhold til den standardiserte kalenderen eller Grida. Dagen er også den mørkeste dagene i året, og kalles ofte solsnu. Grida er gudinnen over nye begynnelser, håp og fred.
I følge sagnet om Grida tilblivelse skal alt ha begynt i Ildgryets siste dager. På denne tid kunne den hellige flamme fortsatt bli funnet i gudenes palass på Herdra, Gurdurskinn. Fra palasset høye tårn flerret søyler av ildtunger som slikket opp eter himmelhvelvingen slik at hele Herdra badet i dets gylne lys. Planter vokste seg massive og skjønne, fjellenes tinder skinte i de vakreste farger, sjøene glitret som edelstener, og alle levende dyr godtet seg i varmen.
Likevel var ikke alle fornøyde. Mange av gudene og deres allierte følte at mye av verden allerede var fylt med så mye kreativitet, men at spenningen var borte. Gyth klagde over at det ikke lenger var nye lærlinger til å motta hans kunnskap med dumdristig entusiasme og Aidene syntes de eldrende gudene var kjedelige og lite spennende. Rastus også, den nye flammens gudfar, var fast bestemt om at Herdra igjen var i ferd med i synke ned i en grusomt kjedelig og repetitiv rytme, til tross for den varierte formen på verden. Han så seg rundt og sa "Denne verden, så full av skapelsesglede, inspirert skapelse og spenning, står igjen nesten ubeskuet. Mine venner og familie bygger, pynter og arbeider, men for hva? Egen stolthet og status? Vi som er født for evig har ingen reell glede, vi trenger endring og uforutsigbarhet." Og da, ut av skyggen hans sted Graume Grå. Den gamle gubbens fjes var tildekket av den lange, mørke kappen hans, men Rastus så at det allerede lå en plan i øynene hans.
"Endring og uforutsigbarhet sier du?" Spurte den antikke guden. "Ja, det sier jeg, for vi mister futten i en rolig verden som dette. Hva har du for deg, gamle venn?" Graume tittet seg teatralsk rundt og et formløst glis skinte fram fra kappens skygge. "Kjære Rastus, herre over blest og lyn. Hva ville dine søsken sagt om de hørte slikt? Hva ville Argast sagt, han som gjør sitt beste for å sikre trygghet for deres folk?" Rastus mine vrengte seg og han rettet en finger mot den gamle. "Min bror er korttenkt og svaksynt, og hans styre, mens trygt, bringer oss ikke lenger den fryd vi trenger. Er mine søsken uenige kan de krangle med meg siden, nå ut med ideen din, jeg er rede." Graumes hese, tørre latter skal ha runget gjennom dalene og over slettene.
"Ja, beklager, beklager... " svarte Graume og snudde seg med en krokete finger rettet mot et skogholt. "Se, min herre. Svaret på dine bønner." Rastus fulgte Graumes finger og hans blikk falt på en gruppe små skikkelser langs trlinja, oppreist på to bein. "Folk? Hva har disse dyrene med mine ønsker å gjøre?" spurte Rastus forvirret. "Hehehe... Bare vent og se, min herre Rastus. Har du lagt merke til at de går med kroppene bare?" Rastus begynt å bli utålmodig. "De er dyr, gubbe, det er slik de er. De eier verken skam eller frykt, og de godter seg i flammens hellige varme. De er akuratt som resten av denne verden." igjen brøt den eldgamle mannen ut i en raspende latter, som om han visste noe mer enn Rastus.
"De godter seg i varmen, ja? Hva om du sender dem en stiv kuling, herre?" Rastus, stadig mer arg over den gamles narr, men fortsatt ineteressert i hans mål, snudde seg igjen mot den lille folkeleiren. "Hva er ditt mål, skal vi slakte dem mens de ligger der frossne og slitne?" Rastus mante frem en blest så kjølig at blomster falmet og gresset vitret og sendte den mot leiren. Han så oppgitt på folkene der nede, og undret over hva deres død ville hjelpe med, men han ble fort stående målløs. Foran hans øyne så han dyrene pakke seg inn i andre dyrs pels og bygge forskansninger av falne trær og steiner. Snøen la seg over leiren, men folkene fortsatte som om intet hadde skjedd. "Hehehe... Hva tenker de, herre Rastus? Har jeg vekket interessen din?" lo Graume. "Ja, sannelig. De vil gjøre godt for oss guders rolige liv, men de er fremdeles bare dyr. De har ikke gnisten." svarte Rastus tankefullt. "Nei, de har ikke gnisten. Men... Kanskje en gud som deg vet hvor man kan finne den?"
Rastus og Graume reiste så raskt tilbake til Gurdurskinn hvor Rastus tok dem med inn til den hellige flammen i all hemmelighet. Med seg hadde de fakler, og med dem brakte de med seg den hellige flamme. De reiste på tvers av Herdra, fra frossne tundraer til hete ørkener, fra flate stepper, til kuperte fjell og hvorenn de gikk delte de ut fakler til Herdras folk. Med den hellige flammen med seg, våknet en gnist i folkenes sjeler og de samlet seg i store grupper hvor de påbegynte eget skapelsesverk. De bygde landsbyer og kuet dyrene rundt seg. De ble herrer over skog og mark, og de plukket opp Rastus og Graumes samtaler og dannet sine egne mål til å snakke seg i mellom med.
Det tok ikke lang tid før de andre gudene la merke til at de folkelige rasene hadde endret seg. Ekstase bredte seg gjennom gudenes sosiale lag, noe helt nytt utfoldet seg foran deres øyne. Men mange var skeptiske, både Rawanene og Juvgarene hadde blitt felt av jyplingraser, så mange var usikre på framtiden. Da nyhetene endelig bar fram til Argast, puslet han fort sammen hva som hadde hendt sammen med Vol'vara. Hans vrede revnet jorden rundt Gurdurskinn, og drønnet jomet gjennom hele kosmoset. Rastus og Graume, fortsatt i ferd med å dele ut flammen til blant annet kjempene og tusserasene, rakk så vidt å ta inn over seg hva som var på vei mot dem før de andre gudene samlet seg rundt dem. Argast beordret dem fanget og forseglet, som straff for å ha spredt flammen til uverdige. Under Gurdurskinn ble det manet fram en portal til planet Argasts egne plan, den gylne sfære. Rastus ble begravd til nakken i ren berggrunn, men Argast ønsket ingen videre straff for en fra søskenflokken. Men Graume derimot fanget i en glasskule som sakte fylte seg med sand, helt til han ikke lenger kunne holde hodet fritt. Når kulen var full, ble den snudd på hodet og tømt, før den igjen ble snudd og fylt på ny.
Argast, fortsatt vred og forbannet, besluttet at flammen ikke lenger kunne regnes som trygg, selv i gudenes palass. Så han beordret Gyth til å bygge et skip til å bære flammen til å holdes fanget med de to gudene som hadde forrådt han. Han sendte så skipet av gårde med flammen om bord, på en reise over himmelen til et tryggere sted. Verden ble så et mørkt sted igjen, og sakte men sikkert kjølnet dagene. Herdra, gudenes eget håndverk, falmet og stilnet. Dyr frøs i hjel, planter døde i mørket og en lang vinter dekket verdens underverker i et tykt teppe med snø. Gudene fortvilet og klaget, men Argast gjorde seg døv til dem, for han ønsket ikke at flammen skulle igjen falle i feil hender.
Til slutt rakk flammen fram til den gylne sfære, og med seg i kjølvannet dens brakte den Herdras klagesanger. Kneblet som de var, fikk de lagt en plan. Skipet kunne alltids tas med tilbake til Herdra, men det krevde en som kunne styre det. Hverken av gudene hadde mulighet til å ta på seg arbeidet og ingen i den gylne sfære kunne hjelpe dem. "Stoler du på meg, Herre Rastus?" Spurte Graume, midt mellom tømmingen og fyllingen av cellen sin. "Har du klekket en plan igjen? Det virket ikke særlig bra forrige gang! Men ja, jeg stoler nå på deg, din gamle tosk." De to hadde vært kamerater i mange, lange år, og de guder som deler et slikt bånd kan utrette store ting sammen. De kunne ikke befri seg, de andre gudenes segl lå over dem og holdt dem på plass, men de trengte ikke selv å bringe flammen tilbake til Herdra.
Rastus - blestherre, flammeføder, det løpske glimt - og Graume - den grå, allviter, Arcanurim - bandt hverandre sammen den dag og fra deres momentane union ble født Stråleseiler Grida den håpefulle. Hun kom til verden med ryggen mot flammen, og blikket på sine lidende foreldre. Ingen ord ble delt mellom de tre gudene, for Grida visste hva hun var kommet til verden for. Hun tok roret og sendte med en frisk bris skipet sitt ut i eteren. 




Dagen begynner med en offergave, gjerne av både korn og kjøtt fra husdyr, til Grida og relevante guder. Gaven gis i håp om at sola kommer raskt tilbake og bringer med seg et godt år. Ofte graver man også opp en offergave begravd tidligere på året, en sigd ved godt et godt år, eller et tomt fat ved et dårlig år. Sigden brukes til å skjære offerkornet og kjøttet, etter en rituell vask, mens tallerkenen legges oppå gaven, med jord, røtter og alt, før brennevin helles i randen på undersiden. Fatet brukes sjelden, i frykt for å ergre gudene.